Siden jeg var ung har jeg drømt om å krysse innlandsisen på Grønland. I 2026 ble det en realitet. Sammen med en gruppe på ni andre personer fra hele verden, inkludert to guider, krysset jeg Grønland fra vest til øst i mai 2026.

Korte fakta om turen

Startpunkt: Høyde 660 utenfor Kangerlussuaq

Sluttpunkt: “Grill Hut” i nærheten av Isortoq

Total avstand: 565 kilometer

Høyeste punkt: ca 2500 moh

Varighet: 29 dager på tur

Forberedelser

Opprinnelig var planen å reise med Norrøna Adventure. Vi kom så langt som til å ha gjennomført treningstur på Hardangervidda og bestilt flybilletter før vi fikk beskjed om at turen ble avlyst på grunn av problemer med tillatelsene. Jeg hev meg rundt og fikk tips om at det var ledig plass med et annet firma, Icetrek, som skulle krysse i samme tidsrom. Jeg fikk den siste plassen etter at de hadde fått en avbestilling i siste liten. Flaks! Jeg var litt skeptisk til å være lenge på tur med mennesker jeg aldri hadde møtt før, men min skepsis ble gjort til skamme. Det viste seg å være en flott gjeng, og gruppen fungerte veldig bra i til dels vanskelige forhold og over lang tid.

Utstyr og rutiner

Det var interessant å delta på treningstur med Norrøna og gjennomføre selve turen med Icetrek. Selv om utstyret som ble brukt var ganske likt, var rutinene nokså forskjellige. Både Norrøna og Icetrek sverger til Hilleberg-telt og MSR-brennere, det virker som det er nærmest standardutrustning for Grønlandskryssing. Det var imidlertid ganske store forskjeller på telt/-camprutiner. Mens vi på treningsturen gjennomførte alt av snøsmelting og vannkoking i forteltet, fyrte vi primus i innerteltet på Grønland. Dette lot seg gjøre fordi vi var to personer i et firemannstelt og lå på tvers. Dette gjorde at hver person hadde tilgang på en utgang (forutsatt at vinden ikke var for sterk), og at det var tilstrekkelig plass i midten til å sette opp brenneren og fyre på en forsvarlig måte. Vi hadde ingen ubehagelige opplevelser, men det er klart at fyring av primus i innerteltet medfører en viss risiko og krever at man er oppvakt og fokusert så lenge primusen går. Den store fordelen er at man kan holde seg god og varm i soveposen selv når man smelter snø og spiser, noe som gir flere timer med restitusjon per døgn.

Opp brefallet

Første og andre dag var uten ski, men med brodder eller stegjern. Det var stort sett blank is med et tynt lag snø over. Vi var heldige siden det hadde vært kaldt en stund. Vi hørte at en gruppe som dro tidligere hadde hatt varme temperaturer og måtte vasse i smeltevannselver. Vi slapp heldigvis det. På dag 3 kunne vi ta på oss skiene, men det var fortsatt god stigning og vi gikk i taulag store deler av de nærmeste dagene på grunn av fare for bresprekker.

Ski, spis, sov, repeat

Det er vanskelig å forberede seg på en så lang tur. Enkeltelementene kan man selvsagt trene på – å slå opp telt, bruke primusen, gå på ski med pulk. Men den mentale og fysiske belastningen med å gjøre alt dette hver dag i over 4 uker, i alle værforhold, er ikke lett å simulere hjemme. Jeg syns jeg var godt forberedt fysisk, med en god treningsmengde i forkant og generell erfaring fra vintertelting som lå i bunn. Men utover i turen kjente jeg godt at totalbelastningen på kroppen er ganske stor, med 8-12 timer på ski med tung pulk hver dag, med begrenset tid og mulighet til restitusjon. Likevel, å få slått opp teltet hver ettermiddag var dagens høydepunkt og slitet ble fort glemt i suset fra brenneren.

Det tok ikke lang tid å få god rutine på skigåing og teltoppsett. Det gir en egen trygghetsfølelse å være komfortabel med at man klarer å sette opp telt selv i kraftig vind. Når vinden var for sterk samarbeidet vi to eller flere teltlag for å få opp ett telt, og de som var ferdige først, hjalp de som ennå ikke var ferdige.

Dye II

Et lite høydepunkt, og i alle fall et avbrekk av den litt absurde sorten, er den forlatte radarstasjonen DYE II. Den står der som et monument over den kalde krigen, men isen er i ferd med å sakte ta over. Selv om konstruksjonen er fem etasjer er det kun toppen som er synlig nå. Selv om det strengt tatt ikke er helt lovlig tok vi oss inn i stasjonen og tilbrakte noen timer med å utforske stedet. Det ble tydeligvis forlatt i en hast og vi fant jeans til tørk, kjøtt i frysen og egg i hylla. Dessverre har tidligere ekspedisjoner valgt å legge igjen søppel. En litt mer aktverdig tradisjon er å skrive navnet sitt med kritt i baren.

Kysten – igjen

Det er rart hvordan tiden flyr når man kommer inn i rutinene. Plutselig hadde vi vært på tur i fire uker og vi fikk nok en gang havet i sikte etter 3 uker uten å ha sett annet enn hvitt rundt oss.

Den siste dagen gikk vi gjennom natten i strålende vær, med solnedgang bak oss og fullmåne foran oss. Fantastiske farger på himmelen fikk oss til å glemme at det var midt på natten og etter en drøy dags(/natts)etappe kom vi omsider til sluttpunktet ved havet.

“Grill Hut” som det siste veipunktet heter, hadde visst blåst bort for noen år siden, men helikopteret som skulle plukke oss opp visste likevel hvor vi var.